Ah... sommer

Det skal nok sant sies at ordet 'sommer' i år må brukes i en veldig vid forstand, og sommerdagene er noe man nesten må beleire mens man har muligheten. De forsvinner jo like raskt som forskremte harer! Når det er sagt, vil jeg iallefall like å tro at jeg har kost meg på de sjeldne soldagene som faktisk har funnet sted så langt denne 'sommeren'.

 

 

Men for det aller meste har denne sommeren gått med til å hoppe i vanndammer (jeg nekter å bli voksen), søke på jobber og prøve å finne et dataspill og bli deprimerende avhengig av. Akkurat det siste prosjektet fikk seg en skikkelig opptur da broren min tipset meg om en side hvor du kunne skaffe deg gode gamle spill som var gjort kompatible for å spilles på dagens moderne plattformer. Lykke! God, gammel, nostalgisk nerdelykke!
Etter at jeg fikk MS har jeg også merket at varmetoleransen min egentlig har falt gjennom gulvet. De få dagene vi har hatt denne 'sommeren' hvor været har vært varmt og sola har skint har jeg tilbragt med kvalme og svimmelhet og en helt hinsides kraftløshet. Jeg skal ikke påstå at jeg var immun mot varmesjokk før heller, men det har aldri vært så ille før - så med tanke på akkurat det lider jeg ikke bokstavelig under denne nye formen for sommervær.

Og man kan jo trøstespise...




MS

I midten av januar fikk jeg diagnosen multippel sklerose, bedre kjent som MS.

Det hele startet med at jeg fikk en nedtur; ble syk og dårlig og slapp uten noen direkte god grunn for det. Da jeg ble bedre ble jeg aldri helt bra igjen, men det hadde vært et tøft år som hadde satt dype spor i psyken så jeg regnet med at det trengte mer tid. Jeg gikk gjennom hele våren og sommeren uten å føle meg ordentlig frisk, men ikke direkte syk heller - det tærte på både kropp og sinn. Da høsten kom var ting verken bedre eller verre og legen fant ut at jeg hadde både jernmangel og lite B-vitamin i kroppen. To måneder etter at jeg fikk vitamin og jerntilskudd kom det en ny nedtur. Jeg var slapp og svak og kom meg knapt opp trappa uten å føle at jeg hadde løpt en halvtime for fulle mugger på en tredemølle, kroppen verket og beina var svake. Så svake at et par ganger gav de fullstendig etter under meg og jeg falt ned trappa.

Det ble hastetur til fastlegen som henviste meg videre til sykehus. 12 timer etter at jeg hadde sittet på legekontoret lå jeg i en sykehusseng fullstendig utmattet etter inntrykk, utallige blodprøver, inkonklusive undersøkelser og visste ikke hva jeg var mest bekymra for; at det skulle være noe galt med meg, eller at de ikke skulle finne noe som helst. For ikke å snakke om sykehusskjorta i lilla krepp som jeg fint kunne bruke som kjortel. Utrolig nok fikk jeg sove den natta, alle inntrykkene og utmattelsen var større enn angsten og bekymringene og jeg tror jeg var nærmere bevisstløs enn sovende.


Slik ser det ut når nåla røskes ut heller enn å dras rolig. Følte meg forøvrig
som en nålepute.


Dagen etter ble jeg trillet avgårde for å ta en MR undersøkelse. Det var en merksnodig opplevelse best beskrevet som om å ligge på rygg inne i en hvit og trang tunnel som lagte merkverdige lyder mens kroppen min ble utsatt for et pulserende magnetfelt 10 - 30 000 ganger sterkere enn jordens eget magnetfelt mens atomkjernene i kroppen min rettes paralelt mot hverandre, Dette er ikke det jeg tenker på. Jeg får lov til å høre på radio, så jeg konsentrerer meg om å høre på bassen i 'Down Under'.
Noen timer etter MR-undersøkelsen kom de og tok en ryggmargsprøve av meg. En langt mindre dramatisk operasjon enn det høres ut som. Min rolle i det hele var svært enkel. Ligg i fosterstilling og pust rolig. En ganske enkel oppgave og selve spinalpunksjonen var ikke vond og knapt nok ubehagelig. Det var langt vanskeligere å ligge flatt på ryggen i en hel time etterpå mens man forsøkte å drikke en flaske med cola for å få fart på prosessen med å lage ny spinalvæske. Det er ikke lett å drikke i vannrett stilling!

Jeg måtte vente til neste dag før jeg ble tatt til legens kontor. Han viste meg MR-bildene av hjernen og ryggraden min (forøvrig en veldig snodig følelse å kikke på bilder av din egen hjerne) og viste meg noen hvite flekker enkelte steder og fortalte meg at på slike steder hadde det enten forekommet betennelse eller den kunne fremdeles være der og at disse hvite flekkene sammen med symptomene mine gjorde MS til den aller mest sannsynlige diagnosen min. Etter dette ble han vitne til min etterligning av "fisk på land" i noen lange sekunder mens jeg spurte meg selv om jeg hadde hørt riktig. MS hadde ikke ramlet meg inn overhodet, og det var en diagnose jeg visste svært lite om. Legen forklarte meg hva sykdommen var - jeg husket ingenting av det han hadde sagt ti minutter etter at jeg hadde forlatt kontoret hans. Av en eller annen grunn var jeg nokså distrahert.
En MS sykepleier kom til rommet mitt ikke lenge etterpå og noe av det første jeg fikk høre var at MS var en svært individuell sykdom som hadde forskjellige løp hos enhver som fikk det (ikke så veldig mange garantier i noen retning i fremtiden med andre ord!) og at forskning og behandling hadde tatt mange viktige skritt over de siste årene, så MS diagnosen var langt mindre dramatisk å få i dag enn for noen år siden. Et poeng viktigere for mine foreldre å høre enn meg - de husker tross alt den tiden hvor det å få MS var ensbetydende med 'slutt på livet uten å dø'.

Jeg fikk dra hjem den dagen, men det tok meg mange dager å fordøye den nyheten jeg hadde fått. Det føltes absolutt uvirkelig. En klassisk "dette skjer jo med alle andre" reaksjon. Så kom det frustrasjon, forvirring, sorg og usikkerhet som herjet i kroppen som en slags eksorsisme. Uansett hvor ufarlig det er og på tross av sannsynligheten for at ting skal gå bra så er en kronisk sykdom fremdeles en kronisk sykdom. Som å få en slags tilhenger som du må bli vant med å dra med deg resten av veien. Av og til vil den veie tungt, mens andre ganger merker du den knapt.


Det er masse å sette seg inn i. Men det hjelper å vite.

Aksepten kom ikke før etter nesten en måned etter at de andre følelsene hadde fått herje fra seg. Livet mitt er fortsatt det samme, det er bare et par nye spilleregler å forholde seg til, men så lenge jeg jobber med dem og ikke mot dem er mesteparten av dagen ganske normal. Mye kan skje i fremtiden; ting kan bli verre eller de kan bli bedre. Symptomer kan komme å gå. Dette er ting jeg ikke har kontroll over eller kan styre, dermed må jeg bare ta det som det kommer også. En kamp av gangen, med galgenhumor og fandeninvoldskhet.

Livet er for kort til å være bitter.

 

Frosten

Nå begynner frosten å komme snikende. I det minste var det noen dager hvor minusgradene holdt seg såpass sta til gradestokken at det meste fikk seg et lite strøk med Jack Frosts palett. Nå er det jo selvfølgelig sørpevått overalt igjen og man må gå med gummistøvler og tretten lag med sokker for å holde seg tørr og varm på beina. Er vel greit nok at man ikke føler seg helt viking når man går og hutrer og føler at enden er nær når det er -2 grader ute, men det ser nå i det minste penere ut!

 



Jeg har tilbragt den siste måneden med sykdom og har blitt gradvis verre uke for uke (noe som forøvrig får en til å savne den hosten som sitter i i over en måned - den blir iallefall ikke verre!) noe som jo har satt en mer og mer effektiv stopper for ekskursjoner med kamera. For noen dager siden dristet jeg med likevel ut fordi frosten lå så pent og dumme værmeldingen hadde truet med varmegrader dagen etter. Det var iallefall nok til å få meg ut av hiet lenge nok til å lete etter et eller annet å forevige.

 



Resultatene har da virkelig vært verre i det minste. Nå er det bare tåke, regn og sørpe utafor vinduet, noe som er nok til å sende enhver inn i en gretten form for depresjon som bare et stort kvanta te/sjokolade/annen samvittighetsforvisende mat kan lette på. Man får vel nesten være takknemlig for en travel hverdag; da får man iallefall mindre tid til å legge merke til det.

Drunk on Experience

Høsten går alltid veldig fort; det føles som regel som om bladene bare begynte å gulne for et par uker siden og så er man plutselig omringet av bare trær og stålgrå himmel og lurer på hva som skjedde. Ikke at jeg klager, det betyr bare at vinteren er et skritt nærmere og så lenge jeg får snø er alt absolutt mega for mitt vedkommende.

Jeg var nede ved elven for noen uker siden, mens det fremdeles var farger og se ute og lekte meg med lukkertid (ikke så enkelt som prinsippet).

?As long as we are children, we have the ability to experience things around us - but then we grow used to the world. To grow up is to get drunk on sensory experience.?

- Jostein Gaarder, The Solitaire Mystery

Høsten har kommet!

Høsten har kommet, og i den anledning skifter alt farge og været blir omtrent like humørsykt som et lemen. Akkurat nå skinner sola som bare det fra en klarblå himmel med et par lubne skyer og trærne er fyrverkerier av farger. Men i går blåste vinden så kraftig at det regnet sidelengs heller enn rett nedover og bladene var våte og brune på bakken. Og jeg klarer ikke bestemme meg for hvilken type vær jeg foretrekker! Det er like fantastisk begge deler! Yippe-kay-ye!

 




Grandpa's Memories

 





http://theceri.deviantart.com/

Bifrost

 



I norrøn mytologi var Bifrost regnbuebroen som forbant Midgard, menneskenes verden, med Åsgard hvor gudene bodde. Den ene enden av Bifrost var forankret i himmelberget hvor guden Heimdall satt og skuet utover verden, men den andre enden vandret fritt rundt i Midgard. Gudene kunne bruke broen for å komme seg fra sin verden og ned til menneskene, men intet menneske kunne bruke den for å finne veien til gudene.

Surrealistisk

Det er snodig hvor mye rart musikk kan gjøre med en. Det kan putte en i all slags typer humør, fra trist til fornøyd via tankefull og slapp. Noe musikk hører man på når man er sinna og atter andre når man har hjertesorg. Jeg må ærlig innrømme at hvis jeg mistet en av mine yndlingsdingser ever (iPoden) så hadde jeg nok gått på veggen skammelig fort.

Jeg er en stor fan av instrumentell musikk - og i den anledning har jeg utviklet meg til å bli en skikkelig soundtrack-junkie. Jeg har filmmusikk opp og ned i mente. Jeg satt og hørte på musikk fra Two Steps From Hell forleden dag. De lager musikk som spilles i filmtrailere (f.eks i Narnia, Voyage of The Dawn Treader, Inception, Wall-E, Twilight, Star Trek og Sweeney Todd for å nevne noen). Jeg satt og hørte på musikk fra samlingen som heter Dreams and Imaginations og resultatet av den stunden ser slik ut:

 





Øyeblikk



Man ser mange ting i løpet av et liv. Det meste av det er ting man ser i flyktige små øyeblikk - og som regel har man glemt dem rett etterpå. Livet består av mange små øyeblikk;  et sekund hvor du ser fisken vake, lyden når de første dråpene treffer bakken når det begynner å regne, eller det korte minuttet to ganger hver dag når solen går opp og ned. Når det hverken er natt eller dag.

Jeg har tenkt mye på dette i det siste, som jo gjerne er typisk når livet blir snudd rundt på og du får nye perspektiver som du ikke var helt forberedt på. Det er ikke alltid like lett å være takknemlig for at man finnes, det er noe alle kan forholde seg til, og det er vel da de øyeblikkene hvor man faktisk er takknemlig betyr ekstra mye.

On Ice

For et par uker siden tok jeg meg en rusletur nede på havna. Våren var virkelig i anmarsj på den tida, men kveldene var enda rimelig kjølige. Det var fremdeles et lag med is på vannet - men av den sorten som er veldig tynn og fin og ikke tåler mye vekt. Isen var gjennomsiktig, så man kunne enkelt se steiner, trepinner, colabokser og servietter samt annet skrot som folk hadde kastet fra seg gjennom isen. Av en eller annen grunn fikk jeg et innfall, tok av meg skoen og la meg flatt på magen.

 





 

Les mer i arkivet » Juli 2012 » Februar 2012 » November 2011
fotoklutzen

fotoklutzen

24, Notodden

Jeg er: barnslig, ambisiøs, den mennesklige versjonen av en hobbit, snodig, født i feil verden, men liker meg her tross likevel, en bokorm, dagdrømmer, kakemonster, full av tanker, tidvis kynisk og stor i kjeften

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits